To år og noen dager senere
18. april 2018 gikk jeg ut av døra for siste gang som eier. Jeg hadde gitt bort selskapet. Drømmebedriften som ble bygd opp nitidig, ærekjært, dyrebart og lidenskapelig siden forløsningen av visjonen 22. juli i 2004.
14 år. Opp og nedturer, sidesteg, dyrkjøpt læring og hvinende feiring. Fram og tilbake mellom drøm og fengsel, håp og bekymring, ellevill glede og nagende tvil.
Følelser fra topp og bunn florerte, men regnestykket gikk alltid i pluss.
Men dagen smakte sursøtt og kjentes vondtgodt
For det skulle aldri bli slik. Det skulle aldri komme til dette. Selskapet skulle være min spydspiss og front til å utvikle verden herfra til evigheten. Det skulle gå videre til min datter, og stolt drives videre, fordi det gjorde en dyp forskjell, fortsette å være "et liv før og etter" for folk. År ut og år inn.
Troa mi hadde vært så sterk. Energien så utømmelig. Det var alltid krefter igjen der inne. Alltid en giv.
"Jeg gir meg aldri" var den høyeste stemmen jeg hørte da det sto på som verst, og når tvil og lange bakker tårnet seg opp. Jeg gir meg aldri!
Vel, der gikk jeg ut og hadde gitt meg. For helsa mi lå igjen i historien om et spesielt selskap. Alvoret som hadde kommet inn i livet, overdøvet stemmen.
Jeg gikk live og fortalte om det hele, du kan se og høre det her.
To år og noen dager senere, er det lite - om noe - som ble som vi planla. Steg for steg ble vi alle noe annet og verken selskapet, folka eller innholdet er som jeg beskriver i LIVEn.
To år og noen dager senere
våkner jeg ved siden av kona mi. Vi har kaffe på senga og gjør Femstjernen, som vi pleier. I det sterke morgenritualet setter jeg ord på endringen jeg kjenner. Dypt innvendig og på ekte. Mer enn bare et ønske, behov eller noe jeg vet jeg bør.
Jeg har balanse. Det kjennes så godt!
- Jeg strikker uten stress eller tanker om at jeg heller skulle jobbet
- Jeg går tur uten å kjenne jeg skulle vært hjemme og jobbet
- Jeg lytter når noen snakker til meg, uten å ha tankene i det jeg skal/skulle/burde/kan/kunne produsere
To år og noen dager senere kan jeg ringe søstra mi og være den som snakker lengre enn de ørsmå signalene vi kan høre når noen egentlig er ferdig med praten og vil legge på.
To år og noen dager senere..
Er jeg i mål? Not.
Har jeg alle svar? Not.
Er alle mønster og vaner resatt og alt perfekt? Not.
Kaffe pratene jeg snakker om i LIVEn, har det ikke blitt så mange av. Og jeg vet ikke hvor mye av det "samme sporet" jeg nevner, som skal videreføres.
På disse to årene er lite tapt og mye vokst videre. Jeg har gjort helsevalg som har betalt seg, med TOPP nyheter fra siste test (om du kunne se gliset mitt her 🤩)
- Skapt nye konsepter
- Utviklet ny kompetanse
- Tatt opp noen tråder, kuttet andre
- Lært masse
Behovet for å vikle ut ting og tang på innsiden, lyttes til. Innestengte særegenheter, tilkortkommenheter, evner og ønsker det ikke var plass til den gangen, er med og former spydspissen framover.
I hylla, ved siden av her jeg skriver, står kompendiene. Studiene som i 15 år lå til grunn for "et liv før og etter", profesjons sertifiseringer og avgjørende kompetanse. Noen tastetrykk under fingra som flyter over knastene i denne bloggen, ligger trykkerifilene til et livsverk. Om de skal i bruk igjen, vil tiden vise.
I så fall blir det på et annet vis. I en annen miks. Forankret i en annen grunnholdning. Stemmen som overdøver og høres høyest snakker et annet språk. Det kan høres ut som:
"Alle skal med, også jeg."
"Nei, ikke nå."
"Vær stille. Lytt."
👉Tur eller trening først (etter Femstjernen og myk morgen med kona mi).
👉Skrive i Stjerneskudd og forme dagen rett etter dusjen.
👉Lære. Fylle på. Vokse.
👉Kreere. Gjøre. Leve ut visjonen. Hjelpe fler. Løfte kunder. Skape varig verdi.
✌️Og før kvelden er omme: Har jeg ledd minst fem ganger høyt og lenge i dag?
Nå. I dag! DER kom det!! For en gledens dag 💃
Det siste punktet over her, er ny av dagen. Jeg er klar for det nå 🙋♀️
Vil du ha en enkel strategi som hjelper deg gjennom utfordringer og bygger deg opp?
