Middag med nonner

Porten sklir opp. "Privat område". Jeg er på innsiden. Går langs klosterveggen og en velstelt, flott hage. Følger de andre. Skal inn i klosteret til middag og er så spent.

Har lest på nettet før jeg kom, vet at nonnene spiser middag "alene sammen". De sitter langs vinduer foran den vakreste utsikten her, en og en. Stillhet, maten, naturen, til bords med seg selv.

Hvordan er det med slafsing da? Øredøvende på innsida og utsida? Fniser litt for meg selv, sikkert selvjustering på slafsings i vindusrekka.

Vi gjengen svinger inn en dør. Et kjøkken med oppdekket langbord. Jeg er ett steg innafor klosterveggen. Dette går veien, Trine. Du nærmer deg.

Vi er en god miks av voluntører og oss på retrett. Og presten.

Middagen venter, det er flere gryter og serveringsfat nedover bordet. Jeg vet det er nonnene som har laget maten. Er spent på det og. De driver med urter og dyrker i hagen. Er de lidenskapelige kokker som tryller med gode smaker? Kanskje til og med egne magiske oppskrifter?

Vi setter oss. Jeg er klar! Har kun spist toast og brunost siden jeg kom. Det duger dårlig. Kroppen vil ha ordentlig mat. Nå kjenner jeg jeg smiler inni meg. Smaksløkene dirrer. De varmer opp.

Presten reiser seg og deler ut et lite ark. Bordbønn. Vi synger før vi spiser. Jeg og. Det er godt å bruke lunger og stemmebånd. Og så tas lokkene av. Fiskegryte med potet, hel bakt blomkål og digre sprø salatblader spredt utover. Åh. Godt. Nyter. Ikke fordi det er så mystiske aromatiske smaker.
Men fordi det er rene, rene og friske smaker.

KNAS. KNAS. Salaten er det sprøeste jeg har opplevd. Bladene strutter av farge, liv og tekstur.

Igjen, det som er på og fra denne øya.. Spesielt åsså. Tenker på de gigantiske bringebærene som vokser utenfor vinduet i gjestehuset. De som ble stelt av nonnene og tre delfiner. Aldri sett så digre og fristende. "Takk for at bringebærene får bli på busken" står det på en plakat foran. Det funker. Jeg lar være. Men det er mye som kan nytes i hodet. Og huskes der, selv om det ikke har skjedd.

Vi spiser i stillhet. Det vil si, en liten stund. For plutselig kommer lyd fra en høyttaler. En kvinnestemme. Amerikansk engelsk. Det høres ut som hun leser fra en tekst. En bok i personlig utvikling og egenledelse? Minner om bøkene jeg vanligvis leser. Hun snakker med humor og innlevelse. Det er godt å høre på henne, lesingen flyter så godt avgårde, men jeg får ikke med meg innholdet.

Jeg er langt inni mat og fordøyelse av egne tanker når desserten kommer på bordet. Og med den prat. Vi kan prate?

Og jeg skal si deg stemmebåndene løsner! Ivrige folk pludrer og utveklser. Glede og latter, overskudd. Spennende. Og litt rart. Hvem er disse folka, liksom.

I stillheten føles de nære og som flokken min. Nå som de prater blir forskjelligheten vår åpenbar. Vi kjenner ikke hverandre i det hele tatt jo.

Kristin, Mary, Anthony, Silke, meg. Fasterne. Og noen til, fra forskjellige kontinenter og verdenshjørner.

Jeg henvender meg til Anthony, presten. "Sorry, I didn´t know I wasn´t supposed to". Han ser meg i øynene, nikker lett og smiler et lite smil. "It´s ok. It happens". Jeg kjenner han mener det. Og jeg kjenner jeg mener det.

Jeg hadde stått i det selv om det ble mottatt annerledes.

Svisj. Dørene fra lenger inn i klosteret går opp. Hele mektige nonneflokken kommer inn. Priorinnen først og resten av de syv på rekke og rad tett etter. De smiler og hilser og nikker. Kommer for å si ha det og takk for hjelpen til en voluntør som skal reise. Står der en stund, på rekke, og pludrer.

De varme øynene og smilene. For et flott vertskap. For en god flokk.

Så toger de ut. Ny sang om takk for maten for oss, og så er vi tilbake ut på hagegangen. I stillhet.

Å, herlighet. Alle disse inntrykkene. Alle meningene og koblingene. Alt jeg får tak i inni meg og observerer utenfor.

Takk for at jeg får oppleve dette. Takk for at jeg får være her. Den indre takken er stor og klart artikulert. Kjennes.

Litt over en dag brukt, litt under fire igjen.

Men jeg som er døv, hører ikke, står det i heftet på rommet.

Jeg mener jeg hører med digre ører. Og vil gjerne høre mer.

Har tilbudt med å bistå om de trenger hjelp. Sendt beskjed inn. Vet de driver med såper og kremer, foruten å dyrke i hagen og drive vedlikehold.

Krysser fingra for at de vil ta i mot hjelpen min. Jeg har lyst til å gi noe tilbake. 

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Dette er nr. 12. Den 13. finner du her.

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.