I pausen ble det så tydelig. Plutselig hørte jeg det.

Stemmen er kjent og eldre enn meg

Den har snakket, hvisket, gått i repeat, snakket med storstemme og noen ganger ROPT et varsku.

Hver gang det ble stille, var den der. Hver gang jeg lurte eller spurte, var den der. Noen ganger blandet den seg inn i ordene fra andre. I en sang, i en plakat, i deler av en samtale.

Merkelig nok har den aldri gitt gnagsår eller blitt hes av slitasje. 

De siste ukene hvor hverdagen er snudd på hodet, har jeg hørt stemmen tydeligere. Fordi de vanlige rutinene er parkert og inntrykk og avtaler utenfra har stilnet, ble stemmen høyere. 

Traff den gamle følelsen, savnet og "enn om.." som har ligget under og hvisket eviglenge. Gjorde den sterkere og.

Så den stille sterke vissheten fra dypet fikk næring og flyttet seg opp til halsen og ordene. Ordene som formes i meg og fra meg fikk luft og slapp løs MIN stemme.

Som sa hva som trengtes for å komme:

Ut og nærmere friheten

Samtidig ble signalene rundt klarere. Jeg hørte og så mer. Det lå klare spor bortover i synsfeltet og ventet på at øynene mine skulle landet der. 

Ekkoet som slo tilbake repeterte

• det som er sant
• hva som er gammelt og ferdig gnukket på
• hva som skal være Nei
• det jeg skal slutte med.

Og enda viktigere: der jeg skal fortsette

JA-et. Veien jeg skal vandre videre på. For merkelig nok er den kjent. Veien var der alltid.

Stemmen har fargelagt drømmer, trykket på lengsler. Ligget der som et duvende vått håp jeg sporadisk fulgte. Før jeg stakk av til det jeg trodde jeg måtte, burde, skulle. Det jeg "skal bare først" og "vi må" for "sånn er det bare". Forventningene, kravene, reglene. Utenfra.

Akk og ve og takk og lov. For pausen. Innsikten. Pusten.

For smilet som smyger seg inn i munnvikene. Duvende fra et indre teppe vevd av viten og håp. Alt som var gjør alt som skal komme mulig.

Tiden er nå. Øyeblikket er her. Gå dine modige steg til frihet. 

Lyst til å slå følge?

Vær stille og lytt.