Et hjerte av stein
Vi møttes på en het strand i Hellas. I vantro først. Et hjerte? Ja!
Jeg er en ihuga steinsamler. Rettere Hellas-steinsamler. Jeg ELSKER greske steiner. Mang er den gangen jeg kunne blitt tatt på grensen for forsøk på å smugle ut deler av landet.
Og steinen vi snakker om her er juvelen blant dem alle. Hjertesteinen.
Den er egentlig betongskrap. Rester av en gammel trapp eller noe, med murpuss på baksiden og tilfeldig mosaikk i grønt, hvitt, brunt og rødt på forsiden.
Men bølger og sand i varmt middelhav har slipt den rund og god, med mirakuløs form som et lubbent hjerte.
Mykt, godt, fast og bittelitt tungt. Akkurat som et ordentlig godt levende hjerte.
Vi ble utaskillelige fra første stund. Hjertet var med meg i lomma eller veska i årevis. Ble et anker, en lykkegjenstand, en støtte jeg knuget og holdt når jeg trengte krefter.
Så en dag, midt i en prosess på NLP Practitioner, ga jeg det bort. En av deltakerne sto i en sterk personlig prosess og på impuls ga jeg henne hjertesteinen min. Det var et rart øyeblikk. Deler av meg skrek til i protest. "Hallo!! Hva gjør du?". Samtidig var det rett sånn. Hun skulle ha det varme hjertet.
"Denne steinen har vært med meg i mange år, den betyr mye for meg. Jeg vet ikke hva dette betyr for deg, men jeg føler du skal ha den". Og hun tok i mot.
Jeg har savnet den steien sånn! Jeg har lett etter en ny. På strender i Hellas og andre steder med steiner, holdt utkikk og søkt. Til og med i butikker. Jeg har hatt noen få aktuelle til vurdering og utprøving, men de fungerte ikke.
Stadig har jeg tenkt på hjertesteinen, savnet den. Gnagd meg selv "Hvorfor ga jeg den bort?". "Jeg skulle ikke gjort det!".
Og hver gang har jeg kjent det samme. Jo, jeg skulle gi den bort. Det var riktig, jeg kjente inni meg hun trengte den og jeg ville gjort det samme igjen. Og så har jeg funnet trøst i at jeg visste hun verdsatte den.
For noen dager siden nå, er NLP-deltakeren og jeg igjen i samme rom og hun kommer bort til meg med noe i hånden.
"Trine, denne ga du til meg for tre år siden. Den har vært med meg siden, jeg har båret den i vesken min i disse tre årene. Nå tror jeg den er ferdig hos meg, du kan gi den videre til en annen".
Øyeblikket stoppet opp! Jeg ser hendene mine løfte seg fram og ta i mot. Kjenner det myke, gode, faste bittelitt tunge..
"Jaaa, der er du!".
Jeg vet den skal videre, hun har rett i det. Det er en vandrestein - fra Hjerte til Hjerte.
En dag, når øyeblikket er der og personen foran meg trenger det, vil jeg gi den videre igjen.
Men først skal den få være litt hos meg <3
Dette skrev jeg 3. mars 2015. Steinen ble hos meg fram til 27. mai 2019, da kom øyeblikket hvor personen som skulle låne den igjen sto foran meg. Som sist er det en bit av hjertet mitt som er borte, og jeg savner den <3
Men historien gjentar seg og jeg skal fortelle deg mer når steinen kommer tilbake igjen.
TrineLive på Facebook og video på YouTube
Hjertesteinen har hovedrollen i denne sendingen av Ekte historier.
Og her kan du være med på direkte sending med viktige spørsmål i forkant.
Ekte historier er sterke, gode, fine, rare og morsomme historier til ettertanke, inspirasjon og læring.
#ektehistorier er gode øyeblikk til å ta deles og ta med seg videre.
Se hele arkivet av Ekte historier i YouTube kanlen min her.
