Brød og kloster

Herlighet. Det kjennes ut som jeg har lagt på meg flere kilo. Jeg har nok det og. Anklene mine er hovne. Magen og hoftene større. Fingrene tykt oppsvulmet. Jeg er oppblåst og har vann i kroppen. Jeg føler meg tung og ekkel.

Det er ikke at det er mye spising her på Tautra. Men det er annen mat.

Middagene inni klosteret er supre! Sunne, økologisk og dyrket i Tautra-paradiset av kjærlig ettersyn fra nonnene og presten Anthony.  Velsmakende, friske, rene, naturlige bugnende middager.

Det er de andre måltidene som har ført meg inn i den miserable forfatningen.

Alle andre måltider utenom middagen er på egen hånd. Det er kjøkken og mat i gjestehusene. Skapene fylles opp av nonnene, og vi som er her lager oss selv. Det er ganske mye å velge i av standard basis mat. Suppeposer, hermetikk, pålegg, brød.

Jeg spiser ikke særlig av noe av dette til vanlig. Ikke brød heller. Og om jeg gjør det, er det en skive pumpernikkel eller skorpen på et rundstykke til brunchen søndager.

Nå har jeg spist brødmat i fem dager. Toast med smør og brunost. Det var det som fristet mest i utvalget. Hver morgen og ettermiddag.

Det er fascinerende å observere hva som skjer sånn fra første rad. Hvordan ting virker på oss. Jo "renere" vi er, jo lettere er det å merke utslagene. Har du f.eks. noen gang kuttet ned på sukker? Da vet du hvordan ting som før ikke var søtt nok, plutselig er langt innafor, og det du før syntes var akkurat bra, nå er som sukkerlake.

For meg er det lurt å ligge unna brød. Jeg tåler det dårlig. Ikke blir jeg fornøyd og ikke blir jeg fornøyd. Energetisk og kroppsmessig. Beviset er åpenbart.

Nå er denne kunnskapen ganske allmenn for oss, heldigvis. Vi vet at enkelte ingredienser er som gift for oss.

Det færre vet er hvordan vi kjemisk er en helhet. At det vi spiser, hvordan vi føler oss og måten vi bærer kroppen vår fysisk på, påvirker hvordan og hva vi tenker.

At jeg i min nåværende tilstand faktisk produserer mindre gode tanker og "sannheter" om meg selv og verden rundt meg. At det jeg tror på, hva jeg ser er mulig, hva jeg mestrer, preges av det samme ekle som jeg føler meg.

At der jeg ellers ville sagt: Kom igjen, Trine! Dette blir bra, du greier det! nå kun greier å strekke meg til: Å, jeg orker ikke. Det er ingen vits uansett.

Utrolig forskjell, ikke sant? Tenk på hvor forskjellige liv de to Trine´ne vil ha! Hvor forskjellige personer de ville vært?

Hvordan hadde verden vært om vi tok til oss det vi har godt av? Det som gjør oss til en bedre oss. Som åpner for et indre landskap som hvisker 

"Hei. jeg er her. jeg er klar. jeg vil leke med deg. Gjøre med deg. Vi er alt som trengs."

...... 

Så ble dette de siste ordene på seks år.. Magen har gått opp, ned og opp siden da. Det har vært lite brød, men den har sunket og vokst for det. Tankene også.

Opplevelsene på Tautra slipper ikke taket i meg. Jeg vil tilbake. Påsken 2020 hadde jeg booket og fått plass, men så kom corona og hele Frosta stengte. 

Men SÅ plutselig, sto jeg ansikt til ansikt med den gamle priorinnen!

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Dette er nr. 15. Den 16. finner du her. 

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.